Reisegarantien – en supereffektiv konkurransehindring for norsk reiselivsindustri

Forskuddsbetalingene må være sikret

Når du har bestilt din reise til varmere strøk, og reiseoperatøren krever deg for depositum og forskuddsbetaling så ønsker man selvsagt at de pengene man har betalt inn er trygge inntil du har fått levert den tjenesten du har bestilt.  Fordi reiseoperatører i medhold av pakkereiseloven har anledning til å kreve forskuddsbetaling er det også krav om at det stilles garanti til reisegarantifondet slik at gjester ikke lider økonomisk tap dersom en reiseoperatør går konkurs.  Ingen kan være uenig i at dette er både rett og rimelig.

 

Garantibeløpet må avspeile reell risiko

Men alle kan vel også være enig i at det bør være et rimelig forhold mellom garantien og den reelle risikoen?  Den norske reisegarantiordningen er ikke slik. Litt spissformulert sier den at: «alle pakkereiseleverandører kommer til å gå konkurs, og må stille en garanti som om dette kommer til å skje».  Det gjøres altså ingen vurdering av sannsynligheten for at dette skjer.

Denne måten å innrette garantiordningen på er særnorsk.  Der man i Norge krever at hver bedrift er selvassurandør legger andre land en kollektiv ordning i tillegg til individuelle garantier.  Den logiske tilnærmingen til andre lands ordninger er følgende. “det er ikke slik at alle reiseoperatører går konkurs, og de gjør det i alle fall ikke samtidig”

Når hver bedrift bidrar inn i en kollektiv ordning kan garantibeløpet settes lavere for den enkelte arrangør.  I Norge blir garantikravet skyhøyt, og mye høyere enn de pengene gjestene til enhver tid har betalt inn.  Resultatet er at det for mange reiseoperatører kreves en garanti det er umulig å finansiere. Den som tror at det bare er å gå i banken eller til et forsikringsselskap for å dekke opp dette gapet, vil rimelig raskt oppdage at dette markedet ikke eksisterer.  Da er det kun reiseoperatører med rike onkler som klarer seg.  Dette er både konkurransehemmende, vridende og diskriminerende. Dette er nok også grunnen til at mange reiseoperatører som satser i det norske markedet er etablert i utlandet.

 

En organisering med begrenset servicegrad

Det som også er en vesentlig forskjell mellom norsk og andre lands reisegarantiordning er hvordan den er organisert.  I Norge settes administrasjonen av ordningen ut på anbud til advokatselskaper, mens i andre land er dette forvaltet i en stiftelse som gjerne også gjør egne risikovurderinger.  Mens man i Norge rapporterer en gang pr. år, er rapporteringsfrekvensen i andre land vesentlig høyere. Prisen du må betale for å få lavere individuell garanti er altså at selskapene må rapporterer hyppig.  Det tror jeg også norske aktører hadde ønsket seg.  Så er det jo dessverre slik at når en slik ordning plasseres i et norsk advokatselskap så er tilgjengeligheten for publikum begrenset.

 

Trenger man forskuddsbetaling?

Så kan man spørre seg hvorfor reisearrangører trenger forskuddsbetaling.  Kunne man ikke unngått hele problemstillingen med garantistillelse ved å ta betalt samme dag som reisen gikk?  Jo, teknisk sett kunne man det hadde det ikke vært for at leverandørene til pakkereisene (spesielt fly og hotell) krever forskuddsbetaling.

Så når reiseoperatøren bruker gjestens penger til å betale for fly og hotell kunne man tenke seg at dette i det minste skulle redusere arrangørens garantistillelse. Så lenge fly og hotell har fått betalt så kan tjenesten nytes selv om arrangøren går konkurs. Men slik er det ikke i praksis, selv om det er en åpning i lovverket for at reisegarantifondet kan bruke skjønn.  Med tanke på hvordan ordningen er organisert er det forståelig at det ikke er kapasitet til å gjøre slike vurderinger.  Det er da lettere å forholde seg til formlene for beregning av garantibeløpet slik denne er definert i pakkereiseloven.

 

Det må komme endringer – og det haster!

Nordmenn elsker å reise, og at de reisende sine penger må beskyttes er noe alle er enige om.  I november 2021 leverte reisegarantiutvalget sin rapport til departementet hvor man grundig har vurdert den norske ordningen i lys av andre lands ordninger.  Konklusjonen som utvalget kommer med, og som også får støtte i høringssvarene er en modell som er veldig lik ordninger som andre land allerede har.

Dette er en ordning med en individuell garanti som er basert på de samme grunnelementene vi kjenner fra dagens ordning. Men i tillegg er det en kollektiv «sparekasse» som gjør at den individuelle garantien kan settes lavere.

Utvalget utrykker en viss bekymring for om garantimarkedet vil finne det interessant å gi tilbud når garantikravene blir lavere.  Den bekymringen er uberettiget. Realiteten i dag er at verken banker eller forsikringstilbydere ønsker å gi tilbud fordi garantibeløpet blir for stort.

Får vi garantibeløpene ned er det min vurdering at dette markedet igjen vil kunne fungere slik det skal.

Dersom det ikke raskt kommer på plass en ny ordning er jeg redd den beste anbefalingen jeg kan gi til suksessrike norske reiseoperatører er å foreta en ufrivillig utflytning.

Leave A Comment